Engleblikk fra sjefsengel Céline

Rullatorbrodering

Det er altfor få broderimønstre å få tak. Særlig ikke de som er lette å ta med på rullatoren i et nett hengende på håndtaket hvor det er plass til saks, nåler og garn. Behovet for rullatorbroderier eksisterer simpelthen ikke. Ingen har hørt om det og ingen har spurt etter det. Snart møter verden dine og mine rullatorbehov. Og vi vil sannelig ikke godta at ingen imøtekommer våre lyster.

Politikere og forskere har sett de første tråklingene, og stingene var tydelige nok. Vi har lagt oss til vaner og uvaner. Det var ikke vi som lærte å stoppe slitte sokker, treskjæring, filigran, porseleensmaling og ådring. Vi kjøpte gardinene på kjøpesentre, ferdige klippet, målt og sydd. Fargene på veggene ble plukket ut etter tall, og strimler med fargeprøver satt harmonisk og strategisk sammen. Vi leide inn håndverkere og vaskehjelper.

Det var vi som hev maten vi ikke spiste opp, og som tasset rundt og spiste tapas, tacos og kamskjell på en hverdag. Feriene og sykemeldingsdagene ble brukt til øyhopping, cruise og backpacking. Vi lært oss å bruke mobiltelefon, datamaskin og internett. Det var vi som fikk verden inn i våre stuer gjennom tale, lyd og bilder - hele døgnet og kun avbrutt av lønnsforhandlinger og montering av større Zen-hage med spatendenser, alt for å ha et brukervennlig  hjemmekontor.

Det er våre Paracetpiller som gjorde ammeterskelen lavere. Summen av alt er konstant. Barna våre fant familiealbumene langt fra kjellerboden - på hele ni ulike blogger og 17 nettsamfunn i inn- og utland. Etter julens digitale kort og takkeord, var det vi som lot skjermen på kjøkkenet vise random filinnholdet fra mappen "Livet".

Det er med humring og undring vi fikk lass etter lass levert på døren med stoler, bord, skap og sengetøy - fra alle verdenshjørner - og akkurat tilpasset din og min bolig. Med venner over hele kloden, var det alltid enkelt å prate uforstyrret og personlig om temaer som opptok oss.

Da skjermen ble til større flater som gav oss mulighet til å skifte tapet hver time, og lese (opp)skriften på veggen, var mulighetenes marked kun et tastetrykk unna. Ingen over og ingen ved siden.

Dagens rullatorer er ikke tilpasset meg. Den mangler trådløs forbindelse til et offentlig betalt nettsted. Ikke har den mønstre og fargevalg som gjør at den matcher mine myke og bevegelige klær. Det er kjedelige lommer til mobiltelefoner, offentlige mobiltelefonladestasjoner og den innbyr ikke til at jeg skal flykte hvileløst inn i cyberverdenen for å få noe å holde i mer enn et rullatorhåndtak.

Fordi jeg ryddet vekk mine røtter underveis, lot sprekkene sparkles igjen, hadde flere venner i Pakistan enn i gaten der jeg bor - så aner jeg ikke hvordan jeg skal finne noen som skal fortelle meg mer om rullatorbrodering.