En tid for alt

vladartazov38

Om å velge

Det er ikke alle som mener at vi alltid har et valg - "jeg måtte" er ofte forklaringen. Eller "jeg var nødt til". Er det egentlig mye du er nødt til eller må her i livet? Jeg tror at det alltid finnes valg, at det alltid finne muligheter og løsninger. Det gjelder bare å se dem, forstå dem - eller ta et valg uten å akkurat ane alle konsekvensene. For det skjer stadig med de fleste av oss.

Vi gjør så godt vi kan og handler ut i fra de rammer, den erfaring og den kunnskap vi bærer med oss i livet. Enkelte tar avgjørelser fordi "noen andre" mente noe om akkurat det, ut i fra frykt for et eller annet, eller kanskje ut ifra tidligere erfaringers lærdom. Hvis vi velger å tro at alle til enhver tid gjør sitt beste, vil det være mye som ikke burde vært gjort kan du kanskje mene. Men, hva om det virkelig er sant?

vladartazov28

I disse dager pågår det valgkampdebatter i radio, på tv, i aviser og ikke minst i de sosiale medier som f.eks twitter. Dette er tiden for at løfter gis, drømmer såes og muligheter selges over en lav valgkampsko. Terskelen over høylytte debatter og svulstige planer får så mye spalteplass vi bare orker å gi dem. Like sikkert som julekvelden, kommer partiprogrammene opp og frem i lyset.

Vi får høre hva som noen har lovet før, hvilke løfter som ble brutt og hvilke nye løfter som garanteres iverksatt dersom den eller de kommer til makten. Og for mange av oss er det like utfordrende valg etter valg å finne hvem som harmonerer best med en selv. Eller hvem vi sympatiserer mest med.

Selv er jeg i ren harmoni svært enig med meg selv at jeg er fornøyd med mitt politiske ståsted. Så fornøyd er jeg at jeg har blitt spurt av fem ulike partier om å stå på deres liste - og alle tror at jeg tilhører akkurat dem. Inni meg har jeg lurt på om jeg blir spurt fordi jeg tør si noe og mene noe, fordi jeg er tidvis i pressen eller om det er fordi noen faktisk synes jeg er bittelitt klok. Det er jo det siste jeg ønsker at noen egentlig skal mene - men, jeg er blond nok til å forstå at det antakeligvis ikke er slik.

Fra den ytterste fløy på hver sin side, til de midterste politiske partier er spennvidden på de partier som mener jeg passer inn hos dem. Tydeligvis har jeg uttalt meg utydelig om hva jeg står for, kan du kanskje mene. selv har jeg tolket det som at det jeg faktisk står for er så nøytralt og gjeldende for alle partier at det også passer inn hos dem. (Jeg er jo en optimistisk sjel...:-) ) Det var det med å tro på kjærlighet, fred og slikt... he he.

I Arendal ble jeg valgt ut til å sitte i stemmestyret da jeg bodde der, og ble fritatt da jeg flyttet til ny kommune. Alle i stemmestyret var svært ivrige politikere (lokalpolitikere) og under en pause (da vi selvsagt ble servert wienerbrød!!) turde en av dem  å spørre om det "alle" lurte på: hvilket parti representerte jeg? Alle de andre partiene var nemlig allerede i stemmestyret - og ingen av dem gjenkjente meg fra deres partimøter.

Man blir utnevt til å sitte i stemmestyrer, og det er ikke mulig å fratre denne borgerplikt med mindre du har gyldig legeerklæring. Jeg fortalte som sant var at jeg ikke tilhørte noen. Det jeg eventuelt hadde gjort var å engasjere meg (finne på) at Arendal skulle bli første kommune som vedtok eller ivertfall forsøkte å få en støyvedtekt for lyd i offentlige rom.

Det finnes regler og forbud for en hver glad festdeltaker på nachspiel. Spiller du for høyt, kan gjerne politiet dukke opp og beslaglegge anlegget ditt. Bruker du anleggsmaskiner finnes det desibelgrenser som ikke skal overskrides. Det samme gjelder f.eks sprengning og spunting blant annet. Men, i bysentra som foreksempel Arendal, så kan det tøffe inn en superkul sjekte i ny og ne. I den kan det sitte tolv ungdommer med det råeste anlegget montert på taket og spille (selvsagt på full guffe) og politiet kommer løpende/joggende/syklende/kjørende. Beslaglegges og kanskje bøtlegges på stedet.

Kommer derimot VG topp 20 på besøk, med så gode anlegg som Pollen knapt har sett og hørt maken til - så er det bare å la det stå til. Eller utelivsbransjen som synes at det å vende høyttalere utover for å tiltrekke seg nye gjester, og overdøve nabopuben i rytme og utvalg av slagere som Living next door to Alice eller hva med panflytemusikk fra levende mexicanere og trekkspillfantasten med playback fra en liten artig bærbar en?

Skulle man tilfeldig bo i et slikt sentrum, og samtidig observere at topografien hjelper lyden godt oppover - så er det totale lydbildet fullstendig umulig å bli venner med. I Arendal er det i tilllegg særdeles tykke skuddsikre og støysikre(?) vinduer på politistasjonen, og hvem kan vel stoppe de som får lov til å skjenke, de som har leid en scene i byrommet eller de som er på turne en vakker sommerdag?

Derfor inviterte jeg tilfeldigvis ordfører, rådmann og et par andre artige politikere på kaffe og vafler en sommerlig ettermiddag der jeg tidligere bodde i Arendal sentrum. Utsikten til Pollen og byen var stemningfull og vakker. Plutselig startet VG topp 20 og vi klarte ikke å snakke sammen mer. Prøveordning for støyvedtektene ble igangsatt, for jeg hadde sørget for måling på diverse steder i sentrum, langt unna sentrum og på øyene i havgapet. Resultatet var støyende. Det var det "politiske engasjementet" mitt som resulterte i stemmestyreplassen. Samlet forresten inn masse underskrifter fra sentrumsbeboere også. Vi var nesten alle sammen veldig enige.

Det holdes på med i disse dager, nye muligheter for å finne former for vedtakter og nødvendig kontroll for å kunne utføre et slikt grep om det offentlige byrom. Bare det å skulle ha maksgrense på desibel, det å ha aparater som "sladrer", muligheter for å bringe lyd dit publikum er på en forsvarlig måte og innenfor et gitt område og avstand og det å ha tidsbestemte grenser vil snart være reelt for oss alle å forholde oss til. Slik type "politisk engasjement" liker jeg. Men, egentlig handler det om miljø, spør du meg.

Støy er lydforurensing. Støy skaper store psykiske utfordringer for den som rammes. Alt som forstyrrer sjelefreden min, engasjerer meg. Og forstyrrer den din sjelefred også, kan jeg skrike enda litt høyere. Det pussige er at vi har alle litt ulik terskel for hva som oppfattes som støy - men, grensene for hva som er skadelig for hørselen - den er ganske vitenskapelig bevist. Heldigvis.

Politisk valgkamp kan også oppfattes som støy, men akkurat nå har jeg akkurat alt for mye å henge vingene i til å debattere lengre over mitt politiske ståsted. Ble du noe klokere på hva jeg stemmer for? Nei. ikke jeg heller. Heldigvis.

vladartazov26

En sak som jeg har lagt veldig mye merke til den senere tid og blitt svært glad for blir til en virkelighet (gjennom favorittmediet Twitter) er Mobbebloggen og boken som @vrangest (alias Kristin Oudmayer) skriver: Den store mobbeboken. Boken skal skrives av alle her ute som har opplevd ulike historier om det å ha blitt mobbet, være en mobber og fra ulike steder vi er i livet. Fra skoletiden, på arbeidsplassen, i media, i familien og ikke minst på skolen.

Jeg har vært så ufattelig heldig og ikke blitt særlig mobbet selv. Ble bare en gang "mobbet" for å ha en mørkeblå tykk strømpebukse på en årstid ingen andre hadde på seg slik. En annen gang for å ha på en strikket ullunderbukse (igjen for å ikke fryse og få blærekatarr - og strikket i tykk synlig vrangbordaktig mønster i en grell farge.) Alle kunne se dette plagges da vi lekte ta den ring i Ingrids bursdag. Så pinlig!!!! Men, jeg fikk tross alt ingen blærekatar.. J

eg har blitt kalt stankelben, Galhøpiggen, Eiffeltårnet og langbein. Og jeg anser meg selv som aldri egentlig å ha blitt mobbet. Har ingen skader etter det på sjelen, og har ingen traumatiske historier å fortelle. Kun som små sukk etterfulgt av gode smil.

Men, jeg har fulgt bloggen og sett innlegg og jeg har lest @virrvarr sitt innlegg som var helt ufattelig trist å lese. Det var starten på interessen for Kristins Mobbebok-prosjekt. De siste dagene har Kristin blitt intervjuet av diverse store aviser, og du kan sikkert lese om henne i helgen der du befinner deg. (Rekker ikke linke noe i første omgang, men skal redigere så snart jeg har tid..)

Hvis du ikke har lest Revolusjonært roteloft - alias @virrvarr - alias Ida Jackson - Hvilken sjebne og hvilken styrke hun har måttet hente frem. Ida ble mobbet på skolen av lærere og elever - og ingen grep inn. Det er da jeg også tenkte enda tyngre etter om hvordan var egentlig JEG mot de andre medelevene mine? Mobbet jeg noen? På mange måter gjorde jeg det. For jeg grep ikke inn, for jeg husker veldig godt hvem som ble mobbet og hvem som mobbet noen.

Jeg sladret ikke og jeg stod ikke opp for de det gjalt. Det har jeg grublet mye på i de senere år, om jeg skulle ta kontakt med dem jeg vet det gjelder og beklage at jeg aldri grep inn. Kanskje mange av oss burde det? Kanskje kan det hjelpe for de som vi alle kjenner har blitt mobbet, og de som helt sikkert aldri glemmer det, og som alltid er preget av alle disse vonde dagene fra barndommen. Kanskje det er en god idé å ta kontakt med noen av de vi husker ble mobbet - be om tilgivelse. Si at vi ikke kan glemme og kanskje akkurat dette kan hjelpe noen videre?

En annen ting vi også kan gjøre - er å gjøre slik som Moder Gro sa: våge å være nabokjerringa som bryr seg. Våge å gå bort til de voksne vi ser klapser til barna sine offentlig. (For hva skjer vel ikke da i hjemmene?) Våge å snakke til andres barn på skolen som vi vet og ser mobber andre.

Tørre å bry seg med andres enn våre egne barn - når vi ser at de mobber. Fortelle til de som mobber - som oftere og oftere skjer i disse sosiale medier, på chatter, på blogger og i nettsamfunn) vise at vi ser og at vi følger med. Ikke bare ved å gi forbud men å gå i en dialog med de det gjelder. Si til mobbeofferet at vi har lest, sett og hørt. Vise at vi ser dem. Det er det livet handler om.

Å bli likt og akseptert for akkurat den vi er!

Betingelsesløst.


vladartazov04

Om et par dager har min utrolige skjønne og vakre datter bursdag. Det skjer alltid på samme tid hver år - pussig gitt:-) Aldri før har det regnet på hennes bursdag, men i år ser det litt anderledes ut. Været altså. Egentlig hadde hun og jeg mange ulike avtaler - igjen - om hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle feire og alt annet som hun skulle få bestemme. I år igjen skuffer jeg henne, for jeg tok noen valg (som jeg tok ETTER at hun ble valgt å komme til verden) og det var Englegaard.

Atter en gang skal jeg jobbe akkurat så mye at jeg ikke er den supermammaen hun fortjener. Jeg har lukket øynene, og ser ydmykt ned i bakken. Igjen. Biter tennene sammen... Slikt blir det en lite glitrende glorie av.

Jeg har akkurat bestemt meg for å skrive akkurat dette ned. For evig og alltid. Si høyt at akkurat dette er jeg IKKE stolt over. Jeg er ikke fornøyd med valgmulighetene jeg ga meg selv på det punktet. Det er muligheten med en elskverdig pappa til barnet som sørger for at bursdagen skal bli så perfekt som den kan bli. Igjen. Dette er en av de mindre fordelene ved å være sjefsengel. Slike avgjørelser får glorien til å slukke momentant. Ikke et gnistr å spore.

Det som gir meg grunnlaget for å ta en slik avgjørelse er at jeg tror jeg aner konsekvensene av å velge andre løsninger. Jeg tror jeg kan gjøre det godt igjen, og jeg tror det kan bli en fantastisk dag allikevel. Og mens jeg skriver det, er eneste rette å si at dette ER uklokt og at jeg lar det skje...

På bursdagsmorgenen skal vi gjøre noe gøy og deretter selskap - anderledes enn planlagt - og nærmere førti gjester blir det allikevel. Litt bra blir det, selv om det ikke ble slik jeg tenkte først. Englebarnet skal være med på rideskole helt frem til gjestene kommer på mandag, og er det noe som denne jenta elsker så er det hester. Hest er best.

inni meg er det et håp om at hun en dag vil forstå.
Vil tilgi meg.
For dette skal være siste gang jeg lar dette skje.

Siste!


vladartazov21

Nå er det like godt å sette ord på enda noen flere tankers sekunder, minutter og deler av mitt lille engleliv. Disse fantastiske bildene jeg har brukt i bloggen fant jeg på nettet og de er tatt av Vladimir Artazov. Disse spikrene, naglene i livet forteller så enormt mye og inspirerte meg til alle de fasetter av tanker som jeg har skrevet om hittil. Dette bildet over med skruen som står der litt alene - og alle spikrene som ser på - er et fabelaktig bilde på så mye om blant annet ensomhet, det å stå alene, det å være litt anderledes eller å føle seg anderledes, det å ha en skrue løs? eller det å være en som skiller seg ut. På godt eller vondt.

Mange ganger er det å være sjef for noen en underlig rolle. Som regel er jeg passe positiv og ser lyst på livet. Hvis jeg er helt motsatt (hvilket jeg absolutt kan være!) så genererer det ingen dype medfølelser hos hverken de ansatte eller meg selv. Nesten. Da er jeg nemlig pyton, og vet selv at jeg bør forlate åstedet sporenstreks.

I går var jeg skikkelig lei meg, og det må de ansatte ha merket. Jeg bor og jobber i samme hus, så det er vanskelig å skjule så mye. Idag - igjen - viste de meg hvor store og sterke sjeler de er! I løpet av kort tid fikset og ordnet de mange oppgaver og løsninger for de nærmeste dagene som jeg ikke så noen grei utvei på. Innimellom gjør jeg som jeg gjør, nemlig sammenligner alle andres lyst og arbeidskapasitet til å være lik min egen. Det vil den selvsagt aldri være.Jeg er heldig som har så flotte ansatte! De er akkurat slik de skal være - akkurat.

I perioder har det har blitt lange og tunge dager for alle sammen denne sommeren. Det har nemlig vært svært så folksomt her, og det har vært stor pågang i restauranten omtrent hver dag. Klart jeg vil ha sterkere lyst og glede til å klare alt her, mer enn noen av de andre. Men, du verden så langt de strekker sine vinger!!! Jeg er ufattelig glad i hver eneste en av de som jobber her, og de som påstår at man ikke kan blande businness og privat - de tror jeg ikke kjenner tilstandene her. Jeg tar omtrent alt som har med jobben her personlig, og jeg har valgt å blande dem inn i mitt liv. Grensene har vi tøyd og bøyd til det vi har idag.

For det som kanskje de ansatte aldri helt vil forstå, tro på, eller klarer å ta innover seg eller høre, er alt det jeg som sjef blir tildelt av gode ord om dem. De får så ekstremt mye skryt og gjester er utrolige dyktige til å se ut som de virkelig mener all den skryten de gir. Jeg prøver etter beste evne å viderformidle all skryten, men klarer det neppe godt nok. Det å tørre å si de gode tingene til hverandre, til å ville si noe hyggelig til de vi har rundt oss elelr ser (gi komplimenter) er noe vi alle sammen kan øve oss i.

Si det til den det gjelder, og våg å stå for det etterpå. De ansatte har lært meg så utrolig mye, og jeg er dem evig takknemmelig for at de er akkurat som de er. Og en annen ting: de ER virkelige engler!!!

I går var Englegaard i A-magasinet og gjett om telefonen har glødet!!
I tillegg er det båtrace i Arendal denne helgen, så vi kunne garantert hatt et tidobbelt så stort Englegaard for å kunne huse alle de som ønsker et rom.. Idag er det stort selskap her, vi har rekordmange til frokost i morgen tidlig og huset lever i alle kroker og krinkler.

vladartazov20

Igår og i forgårs var det en kokebokfotograf og skribent på besøk. Midt oppi en minnestund og en haug med andre turister som stakk innom for mat, kaffe eller kaker. Jeg kjøpte 20 nye kakeformer igår også, for vi klarer ikke å produsere nok Mirakelkake, ostekake eller blåbæriskake. Det går i ett. Bakte til halv to i natt, og stod opp litt før seks i dag morges for å fortsette. Kjempegøy, kjempetravelt og veldig utfordrende på vårt lille himmelske kjøkken.

Fotografen var supertrivelig og så positiv til alt:-) Det gir et løft midt oppi alt det travle. I går var skribenten her, en skjønn sjel, og vi ser frem til formuleringer og formidling av konseptet vårt. Vi har valgt ut noen retter som skal skrives om, og det skal bli gøy når resultatet foreligger neste år. Eller kanskje før? Noen av oppskriftene delte vi med deg i gårsdagens A-magasin. Jordskokksuppe, Pannestekt kveite og blodappelsin og sjokoladepannacotta... Kjærlighet servert på fat.

vladartazov10

Ellers denne uken har jeg valgt bort et familieselskap - det vil si en tremenningsfest på Thorshaug i Arendal. I den Mauriske hall der vi sitter og smiler av generasjoners tidligere krumspring og etterlevninger - dvs oss. Vi treffes omtrent bare om sommeren, der i Flødevigen. Våre forfedres sommersteder, som nå er arvet videre til våre foreldre. Hver sommer var vi alle sammen og vi lekte slik bare vi kunne... Rumpefotball, slåball, seilte, stod på brett, fisket, sov i telt, spilte tennis og bare var ufattelig lenge oppe, og sommerene var evige. Evige!

Nå er vi kusiner, fettere, tremenninger og alle ektefeller og barn spredd for mange vinder. Helt inntil den spesielle sommerdagen når vi treffes og spiser deilig middag og synger morsomme sanger. Forteller om løst og fast og diskuterer. Hele slekten er über-stae, og alle er virkelig påståelige. Alle har rett og lydnivået er skikkelig høyt. Vi har det perfekt!

Akkurat i år blir det ingen slik fest på meg, men til neste år, tenker jeg. Til neste år skal jeg klare det. Skal sende dem gode tanker og jeg kommer sikkert til å ha det så travelt at jeg ikke rekker å tenke for mye på dem. De kommer til å ha det uforglemmelig. Og jeg er akkurat der jeg skal være - på Englegaard. Det er et valg jeg har tatt, og som gjør at jeg ser at jeg skal være tilstede akkurat i kveld også. Sommeren er nå på sitt beste.

vladartazov25

Ute regner det elefanter omtrent, og solen glimrer med sitt fravær. Lysene er tent, og jeg snek meg unna bittelitt for å skrive ferdig denne bloggen. Fant ut at jeg ikke har rukket å bade i sjøen denne sommeren heller - og har overlevd for det. Å være gründer krever sin kvinne. Saltvann på vingene kan jeg få en annen gang:-) Jeg rekker ivertfall å ta et bad innendørs en gang i uken. Ukens storvask, liksom. Slik flyr nå dagene...

Har ikke funnet tid til å twitre de siste dagene, og akkurat det gleder jeg meg til å finne tid til igjen. Jeg synes det er kjempespennende og det er mange fantastiske, interessante, kloke, morsomme og engasjerte mennesker der. Å bo på bondelandet langt fra verdens navle er slettes ikke allfarvei - her er livet krydret med verden utenfor og jeg kjenner at jeg virkelig lever.

Nå derimot er det tid for servering av dessert. Gejstene skal ha - gjett - Mirakelkake. Alle fortjener et mirakel, sier nå jeg. Og dette har tilogmed en sjokolade under seg som har smeltet i ren begeistring. At oppskriften er hemmelig skulle bare mangle. Litt må vi kunne ha for oss selv. Du er velkommen til et besøk og smake på vår lille flik av himmelen.

vladartazov36

- Det er nemlig en tid for alt.
signatur med flere fjr




4 kommentarer

Sundeblogg

18.jul.2009 kl.23:39

Fantastisk bra og superlang artikkel, som vanlig velskrevet, beskrivende og vurderende. Et tips: Om du lager flere avsnitt, blir bloggen mye lettere å lese. Kan skremme vekk mange lesere med å ha så tett og så mange setninger før hvert avsnitt. Bildene er som alltid fantastiske. Englegaard går så det spruter og flott er det. Hvordan får du til å havne i A-magasinet ? :)

celine

19.jul.2009 kl.00:35

Hei SuperStåle!

Tusen takk for veldig god tilbakemelding og mange varme ord! Løp over bloggen kjapt og lagde ganske mange flere avsnitt. DET skal jeg bli flinkere til - og jeg tror jeg kunne øvd meg på å være kortere iblant også. Innimellom blir jeg så engasjert vet da, og idag hadde jeg vel liten kritisk sans (igjen:-) )

Det er gøy at Engelgaard er krydret med glade gjester:-)) Å havne i Amagasinet eller noen av alle de andre bladene vi har vært i er lett: ikke gjør noe. Har faktisk ikke gjort noe for det. Kun vært meg selv, jobbet og gjort så godt jeg kunne. Det har alltid vært journalistene som tar kontakt. Bli en engel, Ståle. Det er vel der svaret ligger;-)

Ser du har krig med fluer forresten...:-)

Stor englehilsen

ElinPelin

19.jul.2009 kl.01:24

Hei!

Jeg vil bare takke for et surrealistisk og deilig opphold de timene jeg var hos deg fra mandag til tirsdag. Tusen takk for vennligheten og gjestfriheten!

Du er virkelig en superkvinne, som så tydelig får til mange ting! Kjempeimponerende! Godt å lese at du har dyktige kollegaer som støtter seg rundt deg, og blåser litt luft under vingene dine så det er lettere å ha de oppe!

Nok en gang, gratulerer så mye med suksess - Jeg hørte på lydboken til Jan Vincent Johansen; "Kunsten å leve", på min kjøretur fra Bærum til Stavanger. Jeg husker ikke ordrett hvordan han beskrev suksess, men jeg minnes essensen: SUKSESS er når du "ikke jobber for å tjene masse penger og rikdom, men når du gjør det som gir deg og de rundt deg glede".

Ta vare på deg selv midt oppi dette, for det er viktig! Du MÅ ta deg pustepauser for å overleve! Gleder meg til å følge deg, og til å etterhvert se kunst og andre kreative sider!

Lykke til videre vakre person!

Sommerhilsen fra Elin Robsrud

Morten

19.jul.2009 kl.03:09

Hei,

Fantastisk fint skrevet, at du har tid til å skrive nå som du har så mye å gjøre....det kreves sikkert en engel til det.
Alltid spennende å lese oppdateringene dine her!

M

Skriv en ny kommentar

Sjefsengel

Sjefsengel

39, Tvedestrand

Med egne vinger har jeg flydd ut i verden... Underveis har det blitt mange små og store engleblikk. Det er disse jeg vil dele med deg.

Kategorier

Arkiv

hits