Dødshjelp & Livslengsel

953671235540794

Jeg befant meg på flyet hjem fra den andre siden av kloden, hvilket er en distanse så lang at det å lese føles som en naturlig del av opplevelsen. I lommen på flysetet hadde noen glemt igjen et fyldig fagtidskrift for Amerikanske leger. Hovedtemaet i dette nummeret var dødshjelp, både passiv og aktiv.

Hvis du trykker på de lyseblå ordene,
ligger det lenker til 20 ulike sanger jeg synes er spesielt vakre.
For å høre på disse,
må du trykke på høyttalerikonet på slideshowet til høyre.
Da får Enya atter en gang tatt en pause.
FOR MY FOREIGN READERS: It´s all in Norwegian
- but why not having a silent time, LISTEN TO THE MUSIC UNDER THE BLUE LINKS...

-And remember to turn off the slideshow (icon of a speaker) on the right side of this blog.
Enjoy different music about love, life and longings...(20 of them:-) )


FØR denne flyreisen hadde jeg vært av dem som hadde proklamert til alle mine venner og hele slekten at jeg ville foretrekke å dø - fremfor å være samfunnet og dem til byrde. I tillegg til at jeg ønsket å kunne velge bort et "meningsløst " liv og antakelig uutholdelig smerte.

Det var mange ulike vinklinger og intervjuer i dette fagbladet og jeg leste det omigjen og omigjen.

Da jeg var vel tilbake i Norge, forteller mine foreldre at min før så spreke tante hadde falt om, lå i koma og hadde hatt en utposning på hjernen som forårsaket det at hun heretter ville bli pleietrengende 24 timer i døgnet, dersom hun våknet opp fra sin tilstand. Artikkelen om dødshjelp ble plutselig så reell, så grunnleggende for egne og nå endrede holdninger. Det var som om mange tenkte på det, men ingen snakket om det. Av egen dødsangst?

953671235541041

Jeg hadde lest intervjuer og analyser av mennesker som opplevde akkurat dette, som hadde våknet opp og fortalte om sin livslengsel selv om de ikke klarte å kommunisere. Hvordan de aller fleste fikk tilbake ønsket om å leve fremfor å dø, der de svevde mellom liv og død. Ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Mange leger påstod hardnakket at det er mulig å kommunisere med mennesker selv ETTER at de har "våknet" opp, og har mistet språket og eventuellt er totalt lamme. Det handler visstnok om å lete etter kommunikasjonsteknikker. (Forandring i hjertelyd, pust, bevegelser på øyet, en rykning i finger for eksempel.) Ja, dette er kostbart, fordi det tar tid og krever store ressurser og spesialutdannet personell - men, hvem kan vurdere hva ditt liv er verdt hvis DU vil leve allikevel?

Hvordan vet DU hva du vil, før du har opplevd å nesten dø, eller miste det du før trodde var meningsfyllt og tenk om DU er den som på tross av dette ønsker å leve videre? Tenk om du ligger der, med en hjerne som kan tenke klarer enn noen gang før, og med et hjerte som banker i frodig lyst til å kjenne kjærlighet til livet. i dagene som kommer. Men, plutselig er  du ute av stand til å kommunisere dette til noen. Du som tidligere mente at i en slik tilstand bør noen kunne hjelpe deg med å ta ditt liv. Selv med smerter, og helt ute av stand til å klare deg selv. Hvor går grensen? Hvem kan fortelle hva som noen opplever som meningsfyllt og andre ikke? Hvordan kan noen velge å leve med mye smerte, mens andre ikke tror de orker dette? Hvem er noen til be andre om å si ja til å ta en annens liv? Er dette kjærlighet? Er dette mulig å lage regler for?

Hvordan kan du vite at du i en slik tilstand
fremdeles er enig med deg selv?


953671235540873

Jeg leste om hauger av pasienter som fortalte om sine minner fra da de var i koma, som gjenfortalte alt som hadde skjedd dem. Noen kunne referere til dialoger som hadde foregått "over hodet" på dem, og andre fortalte om at de observerte seg selv sett "ovenfra" - en ekte ut av deg selv opplevelse... Jeg leste om alle de legene som påstod inderlig at dette vet "alle" leger, men de færreste klarer ikke å ta det innover seg.

For det med "meningsfyllt" liv er som regel hovedtanken bak holdninger hos leger eller oss andre om hvorfor eller hvorfor ikke noen tror de vil leve. Frykt for smerter er også tungtveiende, tror man. De fleste troende mennesker vil heller ikke i frykt for å "havne i helvete" engang tenke tanken på at dødshjelp har livet rett.. Det strider mot alt de har lært i ord.

Det som viste seg har skjedd i land der dødhjelp er lov - er at de fleste som jobber med det får store traumer i sinn og sjel. De er med på å ta liv, noe som etterhvert ødelegger empatiske evner, nattesøvnen og den mentale tilstand generellt. Spørsmålene de lever med er:

" så jeg det i blikket, den "bønnen" om å la meg få leve var der?".

" Er jeg så sikker på at nå var pasienten dårlig nok til at vi skulle forkorte livet, egentlig. Kanskje jeg hadde dårlig tid til refleksjon?"

"Burde vi la x leve litt til, for å se om det finnes flere medisiner som kan prøves, eller vente på nyoppdagede medisiner?"

" Vil datteren klare å leve med at hun sa det var nok nå, og dermed pga sine egne frykter gripe inn i "prosessen" som egentlig ingen andre enn den som ligger der aner hvordan er. Som en hjelpende hånd for sin foreldres siste ønske...?"

953671235540748

På flere sykehus og behandlingssteder der arrangert dødshjelp er lovlig, spiller økonomien også inn. Leger og pleiere fortalte at det ble et "press" enkelte ganger på å få fortgang i "prosessen". Nye ventet. De mente at det ikke ble gitt nok tid til å evaluere hvorvidt de var kompetente til å avgjøre om og når døden skulle inntre - for det er nok av de ensomme sjeler i verden som har undertegnet slike dokumenter. Lovlig i eget land eller ikke. De er alene og har ingen til å snakke for seg, annet enn et signert dokument som gir noen rett til å drepe dem hvis a, b eller c skjer. Signert før de visste enda mer.

Alle disse ulike traumene ble sammenlignet med traumer som mange militære opplever etter å ha vært i krig og dermed vært både vitne eller "skyld" i at liv har gått tapt. Mange av disse sliter med sterke mareritt og lavere terskel for å forholde seg til liv og knytte bånd til andre mennesker senere. Marerittene forfølger dem hele livet.

litle mermaide

Det å leve videre med at man har forkortet andres liv, var i følge alle disse artiklene så inngripende at det i seg selv var viktigere å ta hensyn til enn om pasienten i ren egoisme tror de vil helst dø.

Noen leger følte seg FORPLIKTET til å utføre dødhjelp, fordi det var praksisen der de jobbet, og jobb trengte de.

Skal prøve å slutte av, selv om temaet kan skrives videre på like mye som det har allerede vært skrevet om før. Min tante våknet tilslutt opp, og er idag døgnkontinuerlig pleietrengende. Med masse trening og iherdig innsats av familien hennes og leger, pleier og opptreningssentre virker det som om hun absloutt er takknemmelig for å leve.

Pappa var og skulle hjelpe meg i hagen her på Englegaard for noen år siden. Han falt om, og jeg fant ingen puls. Med ambulansen på tråden og i gang med hjertekompresjon (det er for langt til nærmeste sykehus til ikke å gjøre dette samtidig) så våkner pappa opp igjen. Utrolig lykkelig for å få leve lengre.

Jeg har endel mennesker rundt meg, akkurat som dere, som har nære opplevelser med døden. I tillegg har jeg vært så heldig å bli kjent med flere som har opplevd både det å miste, det å bli reddet fra døden og som har overlevd sykdommer, bilulykker og fått kvestelser de lever videre med.

Felles for alle disse, er takknemmeligheten for livet. Takknemmeligheten for at de får delta slik de er, og de fleste har endret sin holdning til de "store" ting i livet. Det er kjærlighet, det å være og sine nærmeste som teller. De viser en inderlig glede for det å være til som vi andre har noe å lære av. Jeg vil også anbefale dere om å lese om VÆREKRAFT (Historien om Anne Margrethe Lund - som jeg også skal blogge om ved en senere anledning.)
white feather
Det jeg egentlig vil si med alle disse ordene er: Livet er en gave, livet er ment til å være godt. Hvem er noen som mener at et annet liv ikke er meningsfyllt nok, verdifullt nok, har akseptabel mengde smerte i seg eller som vet hvordan det er å dø? Noen sier " Jeg håper de får slippe nå...." Selv om hovedpersonen klamrer seg så godt den kan til livet.

Gang på gang ser vi for eksempel kreftpasienter som er inne i siste fase av livet, det er DE som forsoner seg med døden, det er DE som trøster oss andre og viser en styrke vi andre aner lite om. Det er DE som ber oss være takknemmelige, være gode med hverandre og mange ville gitt både armer, ben og alt de eier for å kunne leve lengre.

Jeg håper at noen skal ha lyst, mulighet og evne til å holde liv i meg. At de har glemt det jeg før mente om dødshjelp.utrolig glade i meg ønsker jeg at noen der ute er, at de tror at selv fra en sykeseng uten ord at jeg har det godt fordi jeg lever. At ikke en kald lege med tidspress og lav terskel for å leke dødshjelper sammen med en etterhvert dessverre følelsesmessig avstumpet sykehuspleier skal si:

"Nei, hun kan ikke leve mer - hun kan jo ikke fly lengre.
Vingene er knekt og se glorien har falt av."

signatur med flere fjr

7 kommentarer

Gjest

25.mai.2009 kl.14:38

Vakkert og interessant. Denne teksten gjorde et betydelig inntrykk på meg, og kommer til å prege mitt syn på enden av livet. Samtidig vekker teksten gode minner av- og triste tårer for min høyt elskede mor...

Tusen takk!

25.mai.2009 kl.21:57

Så utrolig bra skrevet, Céline. Du åpnet nye bilder i mitt hode...

Trine Grung

25.mai.2009 kl.23:10

WOW....igjen tar jeg av meg hatten. Et langt innlegg men veldig bra innlegg. For en JOBB du legger ned i de.....tusen linker hist og her....HJELP! Jeg må skjerpe meg og bruke mer tid! Får jo dårlig samvittighet her....hehe
Ikke glem mail da....møte med de på fredag. Kommer snart til Englegård igjen...gleder meg!

Linda

26.mai.2009 kl.18:28

Fantastisk skrevet!
Lest med tårer i øyekroken.
Vi må leve livet mens vi kan, nyte det og ha det godt.
Livet er kjært!

sigrid anny

27.mai.2009 kl.13:48

Kjære Celine. Denne bloggposten rørte hjertet mitt. Takk.

Enenkelsjel

27.mai.2009 kl.21:07

Flott innlegg med mange viktige tanker. Det fikk meg til å tenke og konkludere med at jeg ikke helt vet. Tankene ble så mange at det ble for langt å legge i et kommentarfelt, så jeg lagde et blogginnlegg om det.

http://bit.ly/1aJDz

celine

01.jun.2009 kl.12:08

Tusen takk for alle veldig fine kommentarer. Det er et som dere skjønner et utømmelig tema for de fleste og så mange nye vinkler å se det fra. Vi er heller ikke de som kan si hva noen skal mene eller gjøre i slike situasjoner - for hva vet vel vi?

Skriv en ny kommentar

Sjefsengel

Sjefsengel

39, Tvedestrand

Med egne vinger har jeg flydd ut i verden... Underveis har det blitt mange små og store engleblikk. Det er disse jeg vil dele med deg.

Kategorier

Arkiv

hits