Fordeler og ulemper ved å være til

Etter en sjelesettende og ekstrem forelskelse i et slitent pensjonat, befant jeg meg optimistisk langs E18. Hele 69 rom rikere og 1.500 kvm  som trengte langt mer enn ekte kjærlighet og fantasifulle tapeter. Englegaard ble navnet på det lille hotellet - gjestehuset, og det skulle gå dager og år før jeg endelig kunne åpne dørene på ordentlig. Det tok nesten fire år (!!!) å fordele sparkelen, kitte vinduene, male gulvene, meisle kjelleren og plante lavendelen, rosene og syrinene. For de av dere som tror jeg har gjort alt selv, må jeg fortelle at det har jeg ikke. Det har vært en evig kø av arbeidere og regninger her. Ellers hadde jeg ikke blitt ferdig i dette livet. Mulig banken er fornøyd med det?

( For de som ikke vet det - kan du trykke på de "lyseblå" ordene, det er linker til ulike artikler etc.)

Mitt livs mest altomgripende impulshandling var å kjøpe dette 40 meter lange trehuset, som ingen andre turde kjøpe. Javisst har det kommet lass med mennesker som forteller at de tenkte å kjøpe det, ville kjøpe det, drømte om å kjøpe det, men jeg var den heldigste som trakk den lengste fjæren. Annonsen som fortalte at Englegaard var til salgs, stod i en reklameavis jeg ikke ønsket å motta. (Nei takk, til reklame klistremerket stod pent på postkassen) og megleren var utrolig negativ da jeg ringte for å komme på visning. Det viste seg at selgerene hadde trukket tilbake salgsobjektet - Nes Pension -  flere måneder tidligere!) Men, med litt smiger og flaks fikk jeg komme på visning 17.august 2003. Hvis du leser forrige blogginnlegg så skjønner du hvordan jeg følte ved mitt første møte med herligheten.

Etter å ha kledd på meg tunge, vakre og etter mitt syn svært så kledelige vinger, har oppgavene vært svært varierende. For å sette i stand et pensjonat som ingen har vært glad i på mange år krever sin kvinne! En sen sommerdag bar jeg steiner til et av blomsterbedene. Hagearbeid er kjempegøy, selv i måneskinn. (noen ganger den eneste tiden på døgnet jeg finner tid..) Plutselig "låste" ryggen seg igjen, og jeg oppdaget at jeg mulig hadde en litt lei hoste og et rart utslett på armene. Dro på en liten visitt på legevakten der jeg ble bedt om å ta litt fri. Jeg tok fri den kvelden.

På kjøkkenbordet lå en bunke bøker som jeg verken hadde rukket avbestilt, åpnet da de ettervert raste inn og jeg tok øverste innpakkede bok fra bokklubben jeg var medlem i. Boken var skrevet av Vigdis Hjorth. "Fordeler og ulemper ved å være til" heter den. Flere ganger har jeg tenkt at sett fra en artig vinkel så kan jeg føle meg litt "Vigdisk". Det som trigget meg til å hive meg over boken (kroke meg er vel rettere skrevet), var det som stod på bokens bakside:

"...nærmere livets knutepunkter og milepæler kommer hun ikke,
befruktning, begravelser, merkedager, hjørnesteiner, hun nærmer
seg tilværelsens dikt."

.....D E T T E   E R   E N   R O M A N  om en kvinne med et lyst sinn, ukuelig optimisme og tro på at alt vil ordne seg til sist. Hun elsker livet i alle dets fasetter, og gjør det hun kan for å legge til rette for fest og glede. Det er ingen hverdag mer! Nina er enslig mor med en datter på ti, og har nettopp kjøpt Grepan pensjonat.... 
...Ninas fascinasjon for alt menneskelig gjør henne til en uforutsigelig pensjonatvertinne, men hva så? ville hun selv sagt. Spørsmålet er om en slik tiltro og livsglede tåler møtet med den virkelige verden. Er det å ha et lyst sinn bare en fordel - eller kan det ha sine ulemper?, stod det på bokens bakside..

Jeg rev opp boken, hvilken frikveld dette plutselig ble! Boken leste jeg selvfølgelig ferdig samme natt.

Forordet i denne boken - slo meg rett inn i venstre vingefeste:
"Første gang jeg hørte om Nina Færøvik, tenkte jeg: det kunne vært meg.
Siden tenkte jeg: nei, det kunne det ikke. Uten at jeg blir enig med meg selv
om jeg er glad for, eller beklager det.
Hvorfor kjennes historien så familiær, som om den angår meg?
Hvorfor klarer jeg ikke slippe den før jeg vet hvordan det har gått med henne?
Får jeg ikke vite det, har historien ingen moral, ingen læresetning.
Og det føler jeg at den har og vil den skal ha, for jeg trenger den."

qcce00005

I løpet av boken raste det inn med likhetstrekk til mitt eget lille liv langs kysten (jeg nevner her bare noen av dem):
  • alenemor (fraskilt, singel og lovende)
  • datter
  • datterens beste venninne i boken er Ada, min datters heter Thea
  • alle rom ulike (jepp)
  • vannskader (her har det vært 16 av dem)
  • utenlandske arbeidere (ja, jeg har hatt MANGE utenlandske arbeidere - men, fra et norsk firma)
  • lager mat selv (.. vi nå fått en super kjøkkensjef; Anne May Frøyna og en ny kokkt: Ann Kristin Øverland)
  • holder ulike kurs
  • naboen til hovedpersonen i boken heter  Sylvia Engelsgaard og er grafisk designer
- og da jeg kom på utsiden av Englegaard morgenen etter, stod det en iskrem med slik kjeks opp ned - akkurat som på bokcoveret. "This is a sign", tenkte jeg og grep fatt i mobiltelefonen. Ringte opplysningen, fikk Vigdis sitt nummer og sendte henne en sms. Skrev at jeg var en ivrig leser som ville sende henne en epost. Hadde hun en epost adresse til meg?
Jeg skrev en ganske lang epost, og da jeg så alle de etter mitt syn utrolige likhetsstrekkene, slo det meg at mulig Vigdis tenker at jeg er en slik en som lever meg inn i bøkene så mye at jeg tror jeg er en i persongalleriet? Noen tror jo at de er stupedama på dropspakken eller Elvis. Så jeg limte inn noen av intervjuene lokalpressen hadde gjordt på mitt prosjekt Englegaard. Plutselig skulle noen lage et intervju med oss to, på en brun bar og litersvis med god vin, og like plutselig måtte jeg jobbe for julebordbestillingene haglet inn og Vigdis måtte til Russland. Det ble ingen intervju.

Snodig nok kom en telefon i 2007, og det ble bestilt rom dagen før vår "offisielle åpningsdag" 7. juli 2007. Samme natt sov også Anne Grete Preus her og Ketil Stokkan med bandet sitt. (Jeg oppgir disse gjestene fordi de har skrevet ekstra hilsen til andre gjester om sitt besøk her. Ellers så har vi engler taushetsplikt som alle andre i samme bransje om hvilke gjester som besøker oss. Og nei, Ari Behn har ikke vært her, selv om han anbefaler oss, ifølge endel blader...)

Klart jeg lurte på hva Vigdis ville si. Hadde hun lest om meg et sted, og dermed funnet på hvordan MITT liv endte, og hvordan VÅGET hun å tolke min personlighet? I epilogen på boken står det blant annet: " Jeg har hatt vanskelig for å slippe henne og har tatt meg i å ønske at det har gått henne godt. Men jeg har lett forgjeves." Og helt avslutningsvis om hvordan det har gått med et mennseke som har tilværelsens dikt i hodet svarer hovedpersonen: " Jeg er beskyttet mot min egen hemmelighet". Denne hilsenen skrev Vigdis før hun reiste:
hilsen fra vigdis hjorth

Mellom lufteturer i hagen med den lille hunden hennes, noen kalde glass vin på verandaen og strålende smil og hjertelig latter var det pussig å møte henne. Denne damen som på mange måter skrev om mitt liv før jeg egentlig hadde opplevd alt. Slik følte jeg det den gang. Før vi skulle ha biltt intervjuet et år tidligere, hadde jeg planlagt å forsvare mitt lyse sinn, mine dikt i hodet og måten jeg velger å se på verden og livet som godt. Og for den saks skyld; alle andre som har det som jeg. Det finnes jo mange av oss:-))) For det var det jeg følte var essensen i Vigdis Hjorth sin bok; at hun via sine ord og beskrivelser bygger opp under at livet er ikke så veldig godt, at det ikke er mulig å leve med så mye lys i morgendagene og dagen i dag. Men, jeg sa ikke så mye om det. Det var ikke nødvendig.
Innimellom er det godt å observere at Englegaard og vi som jobber der gjør noen inntrykk i andres hjerter uten at vi trenger å si så mye allikevel. Den beste historien er ofte uten ord...

Visjonen er at Englegaard skal oppleves som en liten flik av himmelen. Med himmelske munnfuller og være et dikt langs veien. Wow - det var faktisk et ganske greit uttrykk: et dikt langs veien!

signatur med flere fjr

2 kommentarer

sigrid anny

01.mai.2009 kl.23:23

Flott skrevet!
Jeg har følt meg hjemme i bøker jeg og, men ikke i så stor grad som dette.. Synes at Englegaard godt kan beskrives et dikt langs veien spesielt siden dikt er en bit av sjel og Englegaard nok har ganske store biter Céline-sjel :)

Løvinnen

02.mai.2009 kl.19:08

Jeg har tidligere lest "fordeler og ulemper ved å være til" og jeg skjønner så absolutt hvor fint du kjenner deg igjen:-) Og tro meg- jeg drømte om å åpne mitt eget sted etter den boken ja! :) Du er super som tør, og som får det til:-)
Løveklem

Skriv en ny kommentar

Sjefsengel

Sjefsengel

38, Tvedestrand

Med egne vinger har jeg flydd ut i verden... Underveis har det blitt mange små og store engleblikk. Det er disse jeg vil dele med deg.

Kategorier

Arkiv

hits