Når hver fartsdump er som en fest
For oss litt oppi årene, kan enhver invitasjon til festligheter feiringer og annet by på store nervøse sammenbrudd. Selv om hukommelsen kun delvis virker - klarer vi raskt å huske hvor mange uker det tok å komme seg etter slike festligheter. Ikke det at jeg blir invitert på så mye lengre... Har mistet og forlatt eller valgt bort veldig mange venner. En slags naturlig konsekvens etter at jeg valgte å være engel på heltid og mer enn det.
Før hadde jeg mange venner. Du kan kanskje humre godt av det - men, jeg hadde faktisk det! I tillegg fikk jeg noen nye venner da jeg kjøpte Englegaard (" Det-er-gøy-å-kjenne-en-som-eier-et-pensjonat-venner") Da innflyttingen med alt mitt pikk pakk (19 av de STØRSTE flyttebillassene) var båret inn, stod det oppussing for tur. Skulle liksom ta det litt rolig og forsiktig til å begynne med. Hva var vel mer naturlig enn å invitere til dugnad??
En fabelaktig planlegging (av meg selv..he he) gjorde sitt til at 70 mennesker stilte på dugnad! 70 gode venner og nær familie. Hva er vel en enda mer naturlig fortsettelse, enn at jeg i len av de utallige vaffel og pizzaspisende pausene at jeg i full optimisme inviterer til dugnad nr to. Let´s rock! Det var da jeg oppdaget at min vennekurve virkelig raste sammen. Nå er det noen som opprettholder vennskapet ved å tute når de passerer Englegaard. Jeg kan jo ikke annet enn å være storfornøyd - tross alt krever jeg jo ingenting av vennskap. Vi må bare få lov til å være slik vi er.
Med godt over 400 arbeidstimer i måneden, er det klart at selv du kan tenke at det er lite tid igjen til noe annet. Selv en god fest eller et hyggelig selskap. Derfor har jeg blitt særdeles selektiv. Blitt kjempegod på å ikke gå eller stille opp på ting bare for å gjøre alle andre glade, hvis jeg selv har vinger som henger. Fordi det er så mange menensker her på selskapligheter, mens jeg jobber altså, så satser jeg på å la fartsdumpene gjøre nytte for seg.
Det er ikke mye som skal til for at jeg får tårer i øynene og blafrende fjær. Det er de små gleder som teller.
På bildet ser du min aller største glede; min datter Emeline. Fra 2004 - bildet ble tatt til en reportasje i bladet MAMMA. I tillegg stod det på trykk i bladet Det gode liv.
Til onsdag kommer fotograf og journalist fra KK. De skal skrive om meg og litt tankene bak Englegaard. Det skal stå på trykk i påaskenummeret. Det er også en glede jeg ser frem til. Du verden så godt livet egentlig er.
