Jeg ble IKKE født med ski på bena
Dypt et sted inni meg, undrer jeg på hvilken skileverandør som fant på denne kalde påstanden; Nordmenn er født med ski på bena. Rent bortsett fra at dette er fysisk umulig - ivertfall veldig vondt for den fødende mor - så er påstanden et hån for alle oss langs kysten. Hvis vi i det hele tatt kom ut av mors mage med noe i hånden eller på føttene var det en vakker trosse og eventuelt fendere. Kunne ha vært vannski, men la oss anta at vi ikke brakte noe med oss da vi ble ønsket velkommen til verden. Jeg kom tomhendt.
Jeg liker ikke å gå på ski, stå på ski, måke sne eller fryse. Mitt humør synker i samme takt som temperaturen i tillegg til at jeg får sterk trang til å holde meg innendørs når det må måkes. Da jeg vokste opp, bodde vi i et hus med en laaang bakke opp til huset. Etterhvert da vi tre barna vokste til, lå det oppgaver om å hjelpe til med måkingen som et stort og forferdelig krav der ute. Antakeligvis var det under denne torturen jeg utviklet delvis sterke negative følelser for sneen. Jeg tror aldri at jeg smilte mens jeg måkte. Jeg tror tankene mine under snemåkingen var besudlet med helt andre ting. Hva som helst.
For ti år siden gikk jeg "offentlig" ut og stod frem med min legning: Jeg liker ikke ski. Flere venner ble veldig glade, fordi de fikk mine ski og mitt skiutstyr. Noen trodde at da kunne jeg ikke dra på hytteturer på fjellet. Som om det eneste man kan gjøre på en hytte er å kjæle lekent med Blå swix og dermed være lykkelig. I flere år ble jeg ilagt kjøkkentjeneste til alles glede. Inntil jeg stod på krava: jeg vil lese, tegne og slappe av hvis jeg drar på hyttetur. Det er omtrent umulig å få gehør for slikt, men jeg står på mitt.
Selvsagt har jeg kjøpt nye ski etterhvert, og jeg har tilbragt flere påsker på fjellet i harmoni med meg meg selv. For et par år siden var det meg som suste nedover fantastiske bakker med Hanenkamph i blikket og en pub i nærheten. Men, dette er unntakene. Blir ikke noe mer glad i snemåking.
Noen kloke mennesker fant opp en støvsuger som er som en robot. Den går av seg selv, og fjerner hybelkaniner. En slik dubbedings, men som en snemåkingsmaskin hadde vært noe for meg. Da kunne jeg med fjernstyring stå trygt og varmt inni stuen og måke. Eventuelt kan jeg få meg en mann. Akkurat nå er vel begge deler like fjernt. Så hva gjør jeg?




Tonje
07.feb.2009 kl.11:51
Céline Thommesen
05.mar.2009 kl.21:15
Jeg er jo en eldgammel dame som prøver å blogge med de fjærene jeg har. Så øvelse gjør visstnok mester. Håper du har det bra, hvor du nå enn befinner deg i dag:-)