Engleblikk fra sjefsengel Céline

En gang i fortiden løp jeg rundt med passelig slanke ben, kjekk nok helse og kunne spise "hva jeg ville". Livet smilte til meg, og jeg ante ikke hva store bekymringer var. Eller det er ikke helt sant... Klart jeg hadde kjærlighetssorg i blant. Akkurat da er jo ingenting i verden verre, livet stopper opp, og det er knapt gode grunner til i det hele tatt å puste. Dessuten var klesskapet stadig tomt, hvilket også ga meg store og nesten uoverkommerlige utfordringer med hverdagen. Eller den gangen hele ansiktet var så fullt av kviser, at jeg knapt kunne se ut? Eller alle de gangene håret krøllet seg akkurat de veiene jeg ikke ville. Den gang var dette de bekymringene jeg eide. Hvilken skole? Hva skal jeg bli? Hvorfor liker han meg ikke? Hvorfor må jeg komme hjem så tidlig? Hvorfor får jeg ikke mer ukelønn?

Nå, flere millioner av år senere, sitter jeg med en noe turbulent hofte, sykt lange arbeidsdager, knapt noen venner jeg rekker å se, nullbudsjett til drømmebilen, svak rygg, tørre hender, store porer og en begynnende hammertå. Dette er slike ting som tydeligvis kan skje, og skjer. Dette er ting jeg trodde skulle treffe meg midt i pannen om tyve år. Ikke nå. 

Det flotte med livet er at du tilegner deg livserfaring du ikke trodde du trengte, ikke trodde eksisterte (hallo, hvem var vel ikke verdensmestre rundt en alder av tyve???) og livet blir ote veldig anderledes enn din villeste fantasi.

Det meste av mitt liv endret seg synlig i en alder av 27 år. Da presterte vi/jeg å bli gravid. Resultatet var blant annet at jeg la på meg usedvanlig mange kilo. Fra å veie 61 kg ( jeg er 183 høy) akselrerte vekten og jeg la på meg 59 kilo.

VAgget avgårde til butikken for å kjøpe ny badevekt. De fleste vekter går jo bare til 120 kilo... Selv under fødselen la jeg på meg, istedet for å ta av meg. Da jeg var nesten tre måneder på vei, trodde folk hjemme at jeg bare gikk og ventet.... At det var rett før fødselen. Så herlig å svare: neida jeg har litt over et halvt år igjen...

Den gravide magen fikk frem søte spørsmål fra fjern og nær om vi ventet firlinger, trillinger og ivertfall tvillinger. Ut kom universets vakreste prinsesse, bittelitt over 4 kilo. Vekten min stod på 117,5 kg etter fødselen - og jeg gikk IKKE ned i vekt. Jeg var ulykkelig, og det var tungt. Skostørrelsen hadde de siste månedene vokst fra 40 til 43 herrestørresle. Oj, så mange lekre sko man finner i 43 på Sørlandet:-) Jeg gikk etterhvert til lege, som sa at det var normalt å legge på seg (om enn ikke såååå mye) og at jeg tross alt fordelte kiloene godt på mine 183 cm. JEg kunne ifølge legen ikke forvente å klare å ta av meg noen kilo, da jeg hadde fått noen ulike hormonubbalanser som gjorde slikt omtrent umulig.

Det var på et av Arendals mange ball det skjedde. (du som har lest om meg før, har skjønt at jeg faktisk synes ball er morsomt..) Selvsagt eide jeg ikke ballkjole i str: campingtelt med fortelt, og gjett om jeg ble glad da jeg fant EN kjole som passet høye store mammaer. Snittet var overhodet ikke passende til meg, og fargen var veldig veldig ukledelig. Men, det var den eneste kjolen jeg klarte å oppdrive. Min mor synes litt synd på meg (tror jeg) så hun prøvde antageligvis å få oppmerksomheten vekk fra dette teltet av en kjole - og lånte meg et bugnende, frodig smykke hun hadde arvet. Jeg presset meg inn i ballsalen og fikk en plassering med en nyinnflyttet mann som kavalér. 

Denne kavaleren hadde ingen formeninger om hvordan jeg pleide å se ut, eller hvordan jeg var og er. Han snakket med meg med åpent sinn og genuin interesse for meg. Det var det som vekket mine minner om hva jeg egentlig var og ville være. Det hadde gått over et halvt år siden fødselen og jeg veide fremdeles like mye. 

Fordi han fikk frem "mitt indre" og jeg glemte min egen ulykkelighet for en stund, så husket jeg vhvor godt det var å være meg. Dagen etter startet jeg min egen slankekur. Jeg startet som veganer, kunne lite om det - men, kjøpte en haug med bøker. Jeg skulle spise mye og ofte - og veldig sundt. Ikke noe sulting eller pulver for mor.

Det gikk ca fem uker før det skjedde noen endring. Slankekuren startet 14. januar - og jeg hadde satt et mål  om å være tilbake til min egen idé om hva jeg var 17.mai. Jeg klarte det ikke. Bare veldig nærme. Den 20. mai hadde jg tatt av meg 59,5 kg på 4 mnd, uten å være sulten, uten å hive i meg ting jeg ikke kunne følge opp. Dette er nå ti år siden. Fremdeles lever jeg som vegetarianer og delvis veganer i perioder. Det er utrolig deilig - og jeg har vel funnet ut at den slankingen fremdeles har vært den største utfordringen i mitt liv så langt. Selv med et Englegaard som har resultert i all verdens av andre og på mange måter mer krevende konsekvenser for sjel, kropp og sinn. 

Jeg anbefaler INGEN å starte en slik kur uten NØYE oppfølging fra lege og med legens tillatelse. 

Det er mange hensyn å ta, i tillegg til å sørge for et variert kosthold med alle de vitaminer, mineraler og næring kroppen trenger. ....og jeg kan love deg at mye muskelmasse forsvant også. Huden hang slapt lenge (og litt enda) og det er ikke anbefalt kg antall på så kort tid!!!!

Jeg har selv merket hvordan andre kan se ned på oss som er eller har vært feite, jeg har sett og hørt alle de kommentarene som folk får seg til å si. Du vet aldri grunnen til hvorfor andre har det som de har det. Det er også slik at de aller, aller fleste menneskene også klarer å slanke seg, leve sunnere om de må. Det er muligheter for flesteparten av oss. Krever enromt med selvdisiplin, men det er mulig.

Som en liten morsom historie om min egen fedmefortid: 

Det var Båtræce i Arendal (vm i offshore) og jeg hadde termin dagen etterpå. Stor og tung som jeg var, ble jeg stående i skyggen og lene meg mot en stabel av stoler som stod der. En gutt på rundt syv år kommer bort til meg ganske målløs. Stirrende på digre meg, sier han: Du er feit du, som må ha sååå mange stoler å sitte på!